Edda`s 55 dager på Nyfødt Intensiv (del 2)

Dag 31: Edda legger på seg så mye at legen vil begynne å trekke henne i mat. Hun veier 1962 gram og det er litt for kraftig vektøkning. Hun får lengre cpap-pauser. Så godt å se at noe skjer i det minste. Føles som jeg sitter i ett vakuum her, ingenting har skjedd på mange dager... Tårene sitter løst, og jeg føler meg så hjelpesløs.

Dag 32: Idag er det meningen at Edda skal begynne med cpap bare om natten. Kjempefint om det fungerer fint, men jeg syns det er veldig lenge å være uten, sånn plutselig. Vi har gått på så mange skuffelser fra før :(
Hun har nå sluttet med bankmelk, og bruker bare NAN. Det virker ikke på henne om det har så mye å si hva hun spiser igrunn, ikke merket noen forskjell. Hun er gått ned til 1962, slik som legen håpte på igår.

Dag 33::  Stakkars Rusket blir visst sulteforet, og er nå gått ned til 1950 gram. Visitten er ikke gått enda, men håper da virkelig hun kan få litt mer mat snart. mammahjertet blør litt for den tynne fugleungen min, men vet jo at de vet hva de gjør her...
Hun ligger mye uten cpap, håper hun tåler det... jeg er altså kjempeskeptisk for at det kanskje går for fort frem igjen.

Dag 34: Mer mat gjorde susen, og idag rundet Edda endelig 2 kg! 2002 gram for å være nøyaktig, og det feiret vi med flagg og stor stas. Forkjølelsen er nesten vekke, så da ble cpap seponert igjen. Pleeeeease la det gå bra :ber:

Dag 35: 5 Uker siden Edda ble født, hvor ble tiden av... helt merkelig! En sår og vond følelse at den spesielle barseltiden er påvei til å mistes, vekke.
Cpap`en er kjørt ut av rommet, jeg håper bare inderlig det ikke er for tidlig, men legen mener den er mer til hinder enn til hjelp, og at problemet hennes er snørrete nese og ikke lungesykdom. La oss håpe! 2022 gram, tjohei som det går!


Dag 36: Det går veldig fint uten cpap, så her begynner vi å se lyset i tunnelen. vekta stoppet idag på 2090 gram, så vi ser forhåpentligvis aldri 1000-tallet igjen nå.

Dag 37: Veldig positiv legevisitt idag, der man har mer eller mindre fastslått at bradykardiene hennes kommer av gulpingen, og det vil jo forklare hvorfor hun aldri blir bedre av cpap, eller grunnen til at det er like mye av det idag som det var den dagen hun ble født. Vekta er 2134, og det snakkes om permisjon til slutten av uka! Helt utrolig om vi får det, guuuuuuuri malla som jeg skal nyte det!

Dag 38: Nånei, her er vi langt fra permisjoner... Edda har hatt masse SAT-fall i det siste døgnet, bare å glemme både Familiefløy og perm. Vekta stoppet på 2104 gram, gått ned fordi de vil "sulte" henne litt. :shock:

Dag 39: Ganske dårlig dag idag å, er skitlei hele sykehuset nå... 2120 gram. :urk: Mange tårer og usikkerhet igjen, jeg drar for skjermbrettet og orker ikke. Føler meg elendig, og som en enda mer elendig mor. Stadig flere babyer og foreldre som flytter inn , OG UT, av dette j*vla rommet. hater å være her. Hater å være en elendig mamma, desperat, nervøs og dum mamma :(

Dag 40: Masse undersøkelser idag, rutinemessig øyeundersøkelse for alle premature (som var perfekt) og rtg med kontrast for å se om vi forstår mer av den gulpe-greia. Men neida, ikke noe svar på det heller. Full cpap. 2144 gram. Jeg er så fortvilet og lei meg, sitter bare å griner idag

Dag 41: 2150 gram, liten vektøkning for tiden, hun skal visst sultes til å være mer våken siden hun er så stor nå. Vært øre-nese-hals lege å sett på halsen, men der var også alt akkurat som det skal være. Ikke noe mere svar på noe der heller. Og nå er det helg :urk: Dvs iiiiiiingenting som blir gjort annet enn å sitte her å glo å høre på gneldringa fra maskinene. Gud hjelpe meg om jeg fullstendig tørner snart!!!
Jeg er så pottesur og negativ for tiden at jeg er veldig takknemlig for at kontaktsykepleierne hennes er tålmodige sjeler, hvis ikke hadde jeg vel vært kastet ut herifra for lenge siden.
:gaah:Da jeg reiste hjem idag så virket alt som det var ok med Edda, men nå ikveld fikk jeg midt i fleisen under tlf-samtale med en fermmed sykepleier som har Edda at hun nå har blitt ustabil igjen og lagt på ventrikkeldrypp, tatt masse prøver, tilkalt lege og skal på flere undersøkelser, og ble oppfattet som mer ustabil og dårlig. For 6 timer siden! Er det så vanskelig å ta en telefon å si fra??
Dette får jeg tilfeldigvis beskjed om når jeg ringer, egentlig for å få bekreftet at det går bra med henne, siden jeg ikke har hørt noe, men neida. Det gikk jo slett ikke bra. Fåglarna vet når jeg hadde fått vite dette, om jeg ikke selv hadde ringt. Jeg fikk enormt dårlig samvittighet, dro hjem for å feire bursdagen min å spise middag, men det skulle jeg visst ikke gjort.
Til tross for x-antall beskjeder om at vi vil ha beskjed om alle endringer med henne. Herregud altså... Er det mulig. Det ligger tilogmed skriftlig lapp fra oss om at vi vil varsles når det skjer endringer hvis vi ikke er der. Så nå er jeg ikke bare en nervøs, redd og engstelig mamma, jeg er også en pottesur en. og enda mer redd!

Glemmer aldri de 2 gangene jeg kom ned og fant sengen hennes tom ene gangen og hele plassen hennes pakket vekk og alle ting vekke andre gangen, holdt fader meg på å sette hjertet i halsen av skrekk, trodde jo datteren min var vekke og alt det værste.
Jeg har jobbet en annen plass på sykehuset, der jeg er vant med å se døde babyer i svarte små esker, og den aller aller første tanken min der og da var at Edda lå i en svart eske, død... det er virkelig ingen fordel å jobbe i helsevesene selv, når man får slike traumatiske innleggelser som dette.

Det som heldigvis hadde skjedd var at ingen hadde tenkt på å gi beskjed om at hun var flyttet på annet rom. Jeg kjente knærne svikte under meg da jeg kom inn de gangene det skjedde, og de sekundene før jeg fant folk og fant henne virket som lange timer.

det må gå an å fi beskjed. Jeg glemmer heller aldri de gangene vi har kommet opp i fullt kaos med leger og sykepleiere og infeksjonsprøver og får beskjed om at hun er veldig ustabil, og på med ny cpap etter å vær seponert, får jo stallsjokk! Og ikveld. Tror at alt er bra og i det minste stabilt, men neida.
Ingen som gidder å varsle oss om noe som vanlig. Kan det være så vanskelig å forstå at det som er jobb og rutine for folk på jobb er ramme alvor og dødsviktig for oss? Det kan da ikke være så vanskelig å ta en kort tlf å gi en beskjed. Det kjennes ut som det rakner fullstendig for meg snart. Alt er jo så usikkert, ingen vet hva som feiler Edda og ingen gidder å gi oss beskjed om noe og ingen kan gjøre noe.  Føler jeg bare blir fremstilt som en hysterisk og stressa mor, men jeg er egentlig bare veldig redd...
Siste jeg sa til Tom da vi gikk idag var at jeg tviler ikke på om vi plutselig finner henne på respirator en dag uten at noen gadd å si fra om det heller. Sjansespill uten like å møte opp om dagene. Jeg tror jo egentlig ikke det, men for å sette det på spissen.
0 Blir så lei meg altså.


Dag 42: Edda er 6 uker idag. Så da går vi inn i den 7.uken her. helt sjukt så fort tida går... Hadde aldri trodd jeg skulle være her så lenge. barseltiden er over. Da jeg skulle være hjemme, kose meg med liten nyfødtbaby og kjøpe alt for mye rosa klær, bli bortskjemt av mainnskinnet og skryte uhemmet på barseltreff med hengepupper og slaskemage, da har jeg heller hatt mitt livs værste tid her. flat mage og ingen pupper :( trodde aldri jeg skulle hate det.

Menmen, ny uke, får bare prøve å holde motet jeg totalt mistet forrige uke oppe. Håper noen finner ut av problemene denne uken.
Ligger fortsatt på ventrikkeldrypp, og ligger på cpap på kveld og natt, og det virker veldig stabilt og greit. Hva som gjør henne så ustabil det vet vi ikke.. får bare prøve å se hva som fungerer for henne igrunnen. Veier 2156 gram, stooor jente,hva?

Dag 43:  Lite nytt under sola her, rolig søndag. Det blir ikke gjort noen endringer idag, siden alt er så stabilt nå. Kan jo ikke ligge på pustestøtte og ventrikkeldrypp for alltid, men for nå så får hun bare slappe av på det. jeg sliter litt med å holde humøret oppe her, syns siste uken har vært veldig tung og trist. Noe er galt, og ingen vet hva!! Sukk Hun hikster og lager rare lyder, så faller sat og alt rett til bunns.

Sitter nå her å støver ned å denne kroken, og ser på andre foreldre flytte inn, og ut etter par dager eller uker, mens jeg sitter her enda. Blæh. Er veldig misunnelig merker jeg.
Hun veier 2220 gram, endelig litt opp igjen, etter å redusert maten hennes en god del siste uken. Hun skulle sultes litt for å prøve å se om hun ble mer våken og intr i flasken, men det er det jo ingen vits i når hun ligger på drypp, så hun fikk tilbake maten sin.

Dag 44: Edda har ett kjempefint døgn nå uten en eneste bradykardi, så da vil de jo begynne å fjerne noe av det hun får av hjelp. Begynner med ventrikkeldryppet nå da, så får vi se. Det skal gis 50% normale måltid  nå. Huff, jeg er så nervøs med en gang det blir snakk om å fjerne noe, stakkars liten. Syns det har vært så mange runder med 1 skritt frem og 10 tilbake :sparke: Hun veide 2250 idag, heldigvis får hun nok mat igjen så hun går opp i vekt igjen.

Dag 45: Det går bedre og bedre for hver dag, hun får nå lov å spise all maten sin selv igjen. Vekta er 2300 gram.

Dag 46.  2320 gram, tålmodigheten begynner igjen å tære.

Dag 47. 2370 gram, det snakkes om familiefløy, men det vil jeg se før jeg tror det.

Dag 48: Tro det eller ei, nå har vi fått familierom! Ja, delvis iallfall. Det er nesten så jeg ikke tør å tro på det! Så nå får jeg hente henne ut av rommet kl 08.00, og må kjøre henne inn igjn kl 22.00. Magisk!  Vekta er 2414 gram idag,.
Dag 49: Det er fantastisk å være på familierom, det er noe helt annet enn å sitte på hovedstua. Amazing! Håper bare vi blir kvitt cpap på natten også, så vi kan dra hjem nå. Jada, mye vil ha mer og fanden vil ha fler! Vekta er 2450 gram.

Dag 50: Ja, det er vel ingen verdens ting å feire en sånn runddag, 50 dager med kjedsomhet og triste dager her. Litt av en spedbarnstid gitt... Jaja. Vi storkoser oss på familierom iallfall, og cpap`en har blitt redusert til kl 00-06. Væææær så snill å la det går bra

Dag 51: Vekta stoppet på 2460 gram, er den 2,5 kg imorgen tro? Merkelig følelse å få gå å lage mat selv til henne, til meg, gi henne mat når hun er sulten og så mye hun vil ha, ikke følge strikte protokoller som hun ofte ligger igjen sulten etter. Føler meg skikkelig mamma, rett og slett

Dag 52: Edda er 2500 gram!!!
Det er så flott, hun er jo blitt råsvær! Pussig for oss når noen kommer å utbryter at hun er SÅÅÅÅ liten, heheh, think not! Edda er mer enn dobbel så stor som hun var hun!

Dag 53: 2510 gram, litt ned, men hun spiser når hun vil og så mye hun vil, så det har ikke så mye å si. Viktigste er at hun er over 2,5 kg, så får hun styre det selv (til en viss grense selvsagt) Lite SAT-fall nå for tiden, og trenger ingen stimuli, virker som det går fint med henne for tiden!

Dag 54 Sjokk!!! Vi få reise hjem på permisjon! Være hjemme hele dagen!!! Bahhh, pakke og dra med en gang før dem ombestemmer seg, SNAKKES!!!!!!!!!! (2540 gram)

Dag 55: Endelig har den store STORE dagen her.... det store kapittelet er avsluttet, nå skal vi få komme hjem og begynne livet vårt på ordentlig. Endelig er vi ferdige her. Merkelig at den store dagen er her, er litt rart og 99,99% deilig! er bittebittelitt skummelt også... herregud, skal jeg ha alt ansvaret for dette lille vesenet alene????!! oooh!

Jeg føler meg så priveligert som har hatt våre fantastiske og helt spesielle primærsykepleiere, som så meg når jeg trengte det som mest, som skjønte når skjermbrettet måtte lukkes, og når det trengtes å åpnes... som forsto når det var vondt å overlatte Edda til den jeg ikke stolte på, og som alltid hadde ett ledig minutt når tårene rant og jeg var helt håpløs. Og alle de andre flotte sykepleierne som er blå engler, snille snille flinke trygge damer. Jeg hadde nok ikke stått på bena idag om det ikke hadde vært for dem og den unike omsorgen de gir!
Og de utrolige legene våre, jeg har ikke ord. Jeg har selv jobbet på StOlav siden 2004, og makan til spesielle mennesker skal du se lenge etter, disse har en helt spesiell omsorgsevne for både mamma, pappa, søsken og lille Rusk i kuvøsen, som jeg sjeldent ser blant leger her på bruket.

Vi drar hjem med SAT-måler, og jeg vil heller være hjemme og bli vekt 10 ganger om natten enn å sitte her på sykehuset en dag til.

Tusen takk for at du har vært med på denne 9 uker lange ferden, fra Obsposten i midten av januar, til nå, snart april og påske. Takk for at du ville lese og være med på mine opp og nedturer!

4 kommentarer

Synne - svarer på kommentarer

06.04.2010 kl.20:27

kjempeskjønn jente ! :) håper hun blir stor og sterk snart :)

Therese&magen

06.04.2010 kl.21:56

En rørende og spennende gjengivelse av dine opplevelser av tiden med et prematurt barn på sykehuset. Masse lykke til videre=) du er en fantastisk mor!

nydelig tulle du har!

Kathrine

06.04.2010 kl.22:07

så fint å lese,trist,men godt å se at det ser lyst ut for lille nydelige datteren deres :)

christian l.

10.04.2010 kl.01:53

veldig lesbart, foreldreperspektivet ditt burde vært pensum på sykepl. skolen... Dere er utrolig sterke som står i det ja, men man har vel ikke noe valg nei... når det kommer til ens barn. litjpia blir nok stor og sterk ja...

Fruen har mye kjynnere, og servix på bare15 mm, det går mot for tidlig fødsel her igården også, gutta er på ca 1600 og 1400 gram, er jo urolig for hva som kommer, men finner dine beskrivelser beroligende... ting skal jo gå bra.....

Skriv en ny kommentar

Fatally Yours

Fatally Yours

31, Trondheim

I tried to childproof my house, but the children still get in!

bloglovin

bloglovin Norske blogger Del Blogglisten leser denne bloggen NÅ

Image and video hosting by TinyPic
hits