Vi har endelig fått plass på Småbarnsteamet på STOlav, etter at Obspost&Føden prøvde å ta kakken meg i forkant av og under Edda sin fødsel, og nå viser det seg nå etter hun lærte å gå at hun har ett høyresidig utfall, og at hun har Cerebral Parese.
Utrolig bittert med tanke på alt jeg gjorde for å kjempe for henne i magen, prøvde å nekte utskrivelse bare timer før fødsel og tryglet om en ambulanse ett kvarter før jeg fødte - med morkakeløsning og livløst barn i magen. Var som å snakke til døve ører, og nå får LilleRusket betale prisen. Skyldfølelsen er enorm, og jeg er oppspist av dårlig samvittighet...
Men sånn gikk det nå, har kostet meg mange tårer og mye bitterhet de siste ukene, har gått mange runder med meg selv, men for Edda sin del må vi bare se frem og videre, prøve å gjøre det beste utav det. Fra å være svært langt nede, har jeg ved hjelp av gode mennesker rundt meg fått ett nytt syn på det hele.
Vi skal nå til lege, logoped, fysioterapeut og ergterapeut med henne, og hell i uhell må man si, man går ut fra at hun har den aller letteste grad, at ikke IQ er affektert og det kan se ut som det kun er snakk om å trøble litt med en fot og en arm. Tror vi. Når vi er mer sikre på hva vi står overfor er vi nødt å søke pasientskadeerstatning og klage inn saken, dette er en sykehusskandale fra A til Å og hvis en erstatning kan hjelpe Edda senere i livet, so be it. Uansett tror jeg det er viktig at legen som står ansvarlig for dette får stå til rette, hvem vet hvor mange fødende og barn han har på samvittigheten.
Edda er verdens vakreste, en skatt og gave - når man føder for tidlig og barnet overlever etter så mange komplikasjoner er man egentlig bare takknemlig.
Jeg fikk ett vakkert dikt fra ei jeg kjenner, og det sier så mye...

Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David. Gondolene i Venezia. Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.
Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier: Velkommen til Nederland!
Nederland ?!??,sier du?Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.?
Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig , skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.
Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller. Og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt.
Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia.. og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.?
Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.
Men hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ved Nederland.